[120 years of contact tracing for sexually transmitted infections in Norway] / Smittesporing ved seksuelt overførbare infeksjoner i Norge gjennom 120 år.

BAKGRUNN: Smittesporing har fått ny aktualitet grunnet covid-19, men har lenge vært viktig i bekjempelsen av seksuelt overførbare infeksjoner. I denne artikkelen vil vi belyse hvordan smittesporingen ved seksuelt overførbare infeksjoner i Norge har endret seg de siste 120 årene. MATERIALE OG METODE: Kildegrunnlaget er årsberetninger fra Kristiania Sundhetskommission og Oslo Helseråd, årsrapporter fra Meldingssystem for smittsomme sykdommer ved Folkehelseinstituttet (MSIS), skjema for innkalling av pasienter, et originalt maskinskrevet manuskript av helseinspektør Harald Christian Gjessing (1896-1988) samt personlige meddelelser fra Øivind Jul Nilsen, seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet. RESULTATER OG FORTOLKNING: Smittesporing er i varierende grad dokumentert i årsberetningene fra Kristiania Sundhetskommission fra slutten av 1800-tallet og fram til dagens MSIS-rapporter. Politiet var sterkt involvert i kontrollen av kjønnssykdommene på slutten av 1800-tallet, men legene overtok mer av ansvaret ut over 1900-tallet. Under den annen verdenskrig ble igjen politiet mer involvert i kontroll og smittesporing. I 1947 kom lov om åtgjerder mot kjønnssykdommer, som stadfestet behandlende leges plikt til å utføre smittesporing. Denne loven ble erstattet av smittevernloven i 1995. Kvaliteten på smittesporingen over tid er noe vanskelig å vurdere, da datagrunnlaget for statistikken har endret seg. Fra å være et moralsk anliggende, med sterke elementer av tvang og hjelp fra sedelighetspolitiet, ble smittesporing etter hvert basert på frivillighet og samarbeid mellom lege og pasient.

Temporal technologies of epidemics.

The COVID-19 pandemic has largely been made sense of as a crisis However, using crisis as a temporal-analytical category arguably obscures the complexity of the different temporalities at work in the pandemic. In this article, we examine how the pandemic outbreak led to numerous acts of synchronisation and de-synchronisation-between humans and viruses, between social groups and even between historical ages. In order to make sense of the temporal consequences of an epidemic, we introduce the concept of 'temporal technologies', understood as a set of procedures that control, regulate, produce and assemble time in relational networks of both human and non-human actors. This article thus attempts to create a framework for understanding the epidemic experience in temporal terms by using 'temporal technologies' as an analytical tool.

Deservingness: migration and health in social context.

This article brings the social science concept of 'deservingness' to bear on clinical cases of transnational migrant patients. Based on the authors' medical social science research, health delivery practice and clinical work from multiple locations in Africa. Europe and the Americas, the article describes three clinical cases in which assumptions of deservingness have significant implications for the morbidity and mortality of migrant patients. The concept of deservingness allows us to maintain a critical awareness of the often unspoken presumptions of which categories of patients are more or less deserving of access to and quality of care, regardless of their formal legal eligibility. Many transnational migrants with ambiguous legal status who rely on public healthcare experience exclusion from care or poor treatment based on notions of deservingness held by health clinic staff, clinicians and health system planners. The article proposes several implications for clinicians, health professional education, policymaking and advocacy. A critical lens on deservingness can help global health professionals, systems and policymakers confront and change entrenched patterns of unequal access to and differential quality of care for migrant patients. In this way, health professionals can work more effectively for global health equity.